Du:

• er ekspert på seneste front-end teknologi, HTML5, CSS3, JavaScript, jQuery, Responsive Lay-outs/ web-apps
• er webutvikler med god kjennskap til PHP eller tilsvarende
• har erfaring fra andre plattformer som WordPress, Drupal eller tilsvarende publiseringssløsninger
• har et øye for godt design og strekker seg mot pixelperfeksjon
• har god erfaring med implementering fra API’er fra sosiale medier som Twitter og Facebook
• har kjennskap til Photoshop, Illustrator og Fireworks
• har høyere utdanning og trives med å arbeide i team

I Zeppelin vil du:

• få være med på å forme og styre din egen arbeidsdag
• få store muligheter til å påvirke og utvikle selskapet
• bli inspirert av dine kolleger i et faglig sterkt miljø og få muligheten til videre faglig utvikling
• delta på spennende og utfordrende prosjekter og jobbe i team med dine kolleger og i tett samarbeide med kunden
• tilbys konkurransedyktige betingelser

Zeppelin er et Nordisk konsulentselskap. Vi utfører oppdrag for ledende globale selskaper og offentlige virksomheter innen strategiskrådgivning, utvikling av IT-kommunikasjon og design av fremtidsrettede webløsninger med høy brukeropplevelse.

Våre prosjekter spenner over flere fagområder og kombinerer faglig tyngde innenfor systemutvikling med spisskompetanse på forretningsrådgivning og brukeropplevelse. Vi stiller høye krav til våre medarbeideres kvalifikasjoner, men tilbyr til gjengjeld utfordrende prosjekter og et svært godt fag- og arbeidsmiljø.

Selskapet er i betydelig vekst.Vi er i dag 10 konsulenter med kontorer i Oslo og Göteborg og planlegger videre ekspansjon i Norden. Vi holder til i moderne lokaler på Karenslyst Allé 2 på Skøyen i Oslo.

Ved interesse, ta kontakt med:

Daglig leder, Hans Anderssen

e-post: hans@zeppelin.no

telefon: 48 19 19 49

Internett gir en uendelig tilførsel av helseinformasjon og legger til rette for dialog, diskusjon og interaksjon. Det er ikke bare unge og middelaldrende som utnytter denne informasjonen.  Det finnes et betydelig antall “Silver Surfers” – som jo har mest kroniske lidelser og som følgelig er de største helsekonsumentene.

I stedet for bare å gå til fastlegen når vi føler oss syke, søker mange av oss først på internett for diagnose og behandling. Denne trenden endrer relasjonen mellom lege og pasient. I gamle dager var det å gå til legen som å komme til overlæreren. Du ble hurtig avhørt, fikk din dom og forsvant ut døren med en resept i hånden. Legen hadde all informasjon og gjorde beslutninger på vegne av deg.

Legene nøler

Innenfor området sykdom og helse har bruken av internett til kommunikasjon og informasjon eksplodert de siste ti årene. Paradoksalt nok har det meste av denne revolusjonen skjedd utenfor helsetjenesten. Det er komplett umulig å forstå hvorfor helse-Norge i 2011 ikke klarer å få til effektiv elektronisk kommunikasjon mellom alle deler av helsetjenesten. Og legene nøler med å delta aktivt i sosiale medier sammen med sine pasienter.  

Men vi venter ikke på legene: I USA går 59 prosent av de voksne online for å finne informasjon om sykdommer og behandling. Av disse leste 25 prosent andres kommentarer og erfaringer om helse på nyhetsgrupper, websider eller blogger (Kilde: Pew Internett). I Europa søker hver fjerde av internettbrukerne helseinformasjon online.

Pasienten i førersetet

Det å søke og dele helseråd er noe vi har gjort i alle tider. Det er en del av menneskets instinkt. Men nå skjer dette i internetthastighet og –skala. Nå som pasientene er bedre informert blir legekonsultasjonen i større grad en samtale mellom likemenn.

Mange leger setter pris på at pasientene har studert sin tilstand på internett, siden det er lettere å stille en diagnose på en opplyst pasient samt å forstå dere bekymringer og forventninger. Men mange leger er mindre entusiastiske og mange ser en fare i den opplyste pasient. Mange pasienter tror nemlig at når de besitter litt overflatisk helseinformasjon,  er de i stand til å gjøre velbegrunnede medisinsk valg. De krever også legemidler og behandling som de kanskje ikke trenger  eller som ikke er det beste eller mest effektive for dem. Like fullt viser en amerikansk studie at legene i 84 prosent av tilfellene forskriver medisinen som pasientene etterspør.

Tar ansvar for egen helse

Både leger og helsemyndigheter har i lang tid ønsket at befolkningen skal ta ansvar for sin egen helse. Vi kjenner igjen de statlige kampanjene for å få oss til å slutte å røyke, spise sunnere og mosjonere mer. Forebyggende medisin dreier seg om at folk selv må ta ansvar for å holde seg friske. Nå gir informasjonsteknologien pasientene mulighet til å ta ansvaret på en mer omfattende måte.

Zeppelin mener at internettbasert helseinformasjon bør ses på som en mulighet for legene. Internett erstatter ikke legene.  Det er positivt at folk tar et større ansvar for sin egen helse. Men et treff på Google betyr nødvendigvis ikke fra et klinisk ståsted at dette er bra for pasienten.  Legen må ta en ny rolle der de hjelper sine pasienter til å navigere i helseinformasjon og tolke den. Sosiale medier og sosiale nettverk på internett legger til rette for dialog, diskusjon og interaksjon. Men bør en lege bli venn med pasienter på Facebook? Hva med taushetsplikten? Og hvilket ansvar har legen for råd og anbefalinger hun gir utenfor ordinære konsultasjoner? Legen må bli en informasjonslos for pasientene.  Bruken av internett i helsesammenheng er i dag betydelig og kommer til å øke i betydning. Det kommer til å endre verden. Er vi klare til å høste fordelene av det?

Jeg vil avslutte med en passus fra Susan Sontag:

“Everyone who is born holds dual citizenship, in the kingdom of the well and in the kingdom of the sick. Although we all prefer to use only the good passport, sooner or later each of us is obliged, at least for a spell, to identify ourselves as citizens of that other place.”

Denne tendensen har kanskje vært tydeligst i Danmark. Da de borgerlige kom til makten i 2001 ble det gjennomført to raske grep som i løpet av 10-året markedsrettet det danske sykehusvesenet;

• Lovfestet behandlingsgaranti: Danskene styrket den universelle behandlingsgarantien slik at pasientene fikk krav på behandling innen én måned etter at diagnose foreligger. Til sammenligning avviklet Norge en tilsvarende behandlingsgaranti som var på tre måneder.
• Etablert markedsplass: De etablerte et Fritt utvidet sykehusvalg som avviklet det offentlige behandlingsmonopolet ved å gi pasienter, fastleger og pårørende reell mulighet til å orientere seg i sykehusmarkedet og ”handle” tjenester der hvor det var ledig privat eller offentlig kapasitet, og hvor kvaliteten på tjenestene var god. De offentlige sykehusene har endog lojalt fullt opp med gode mekanismer for overføring av pasienter til private sykehus med ledig kapasitet

Basert på blant andre disse reguleringene vokste det frem en betydelig dansk privat sykehussektor – med de offentlige sykehusene som den viktigste kunden. Men de samme mekanismene skapte også et mer konkurransevillig offentlige sykehusvesen som ville kjempe for sin markedsposisjon og sine pasienter. Situasjonen er i dag en helt annen enn den som la grunnlaget for fremveksten av et privat sykehusvesen:

• Fra en situasjon med underkapasitet har offentlige sykehus i dag til dels overkapasitet og sloss med nebb og klør med private tilbydere om pasientens gunst.
• Det har funnet sted en betydelig effektivisering av det offentlige produksjonsapparatet. Blant annet igjennom nedleggelse av 25 regionssykehus og etablering av fem såkalte Supersykehus
• Det stilles strengere kvalitetskrav og bare private sykehus som gjennom dokumentert kompetanse og antall operasjoner får status som offentlige leverandører. Hadde vi innført danske kvalitetsregler for norske offentlige sykehus ville de innen flere prosedyrer ikke fått lov til å operer fordi de i dag operer for få pasienter.
• Sterkere offentlig prioritering av hvilke indikasjoner det offentlige vil kjøpe fra offentlige og private sykehus. Blant annet har det funnet sted radikale kutt i innkjøpet av fedmeoperasjoner. Nå må pasienten enten slanke seg eller betale operasjonen selv.

Det offentlige danske sykehusvesenet har blitt markedsrettet – mye takket være fri konkurranse om pasientene.

Tiden hvor de danske private sykehusene kunne sitte behagelig på elefantens rygg er definitivt forbi. Problemet er at de ikke har en forretningsmodell som er tilpasset den nye virkeligheten. Da de offentlige pasientene strømmet til de private sykehusene var det ikke noe behov å investere i salgs- og markedsavdelinger. Hvorfor skulle de? Pasientene kom jo nærmest kostnadsfritt fra samarbeidsvillige offentlige sykehus. Der de private sykehusene hadde ledig kapasitet, kunne de nennsomt spe på med privatbetalende pasienter og forsikringspasienter.

Fremover må danske private sykehus gå gjennom en betydelig endringsprosess. Zeppelin forventer følgende endringer;

• Betydelig bransjekonsolidering
• Utviklling av verdiforslag innenfor kirurgiske indikasjoner som det offentlige ikke prioriterer
• Økt fokus på kronikergrupper
• Utvikling av nye forretningsmodeller som i betydelig grad vil endre sykehusene fra å være en sikkerhetsventil for offentlige sykehus, til å fremstå som helhetlige markedsorienterte selskaper

Danske private sykehus’ erkjennelse er i ferd med å flytte seg inn i det private norske og svenske sykehusmarkedet:

• ”Grunnlast” i sykehusproduksjonen er bra, men det offentlige er en utro kunde. Private må være forberedt på at kapasitet som bygges opp for å avrope en rammeavtale, må byges ned etter kort tid når avtalen går ut.
• Det offentlige tilbyr lave priser – ofte 40-50 prosent under det sykehuset kan hente i det private markedet og fremdeles lavere enn det forsikringsselskaper har lyktes med å forhandle seg frem til.
• Sykehus som har tapt offentlige anbud må allokere denne kapasiteten mot private kunder – og skape vekst og verdiskapning for eiere, kunder og ansatte.

Gjennom Zeppelins arbeider ser vi at en rekke private sykehus i Norden nå jobber med å endre sine forretningsmodeller. Fremover vil vi kunne observere et betydelig fokus på ”nye” deler av verdikjeden som akkvisisjon, salg, kundetilfredshet, oppsalg, ettersalg etc.

Mens mange bransjer for lengst har omfavnet de muligheter som digitale kommunikasjonskanaler- og sosiale medier representerer, har de private sykehusene kommet svært kort. I løpet av de neste 12-24 månedene vil vi se en betydelig økt vilje til å satse og eksperimentere på dette området hvor private sykehus vil åpne opp for tett dialog og interaksjon med pasienter og kommende pasienter blant annet gjennom sosiale medier og egne (e-business) hjemmesider.

Kreativiteten er stor. Zeppelin har i løpet av det siste halvåret sammen med en Nordisk kunde utarbeidet en ny forretningsmodell kalt Zeppelin Patient Ecosystem™. Økosystemet tar utgangspunkt i at det, uansett hvor pasienten måtte komme fra; offentlige ventelister, forsikringsselskaper eller som privatbetalende, vil man i langt sterkere grad måtte integrere behandlingsverdikjeden til å innbefatte salg- og markedsføring direkte mot pasientgrupper, vedlikeholde kundedialogen gjennom pasientenes livssyklus, samt påvirke offentlige myndigheter til å gi pasientene reelle valg mellom offentlige eller privat behandlingsløsning.

Nød lærer naken kvinne å spinne. For mange danske sykehus har læringskurven ikke vært bratt nok i forhold til den tiden som har vært til rådighet. For nordiske private sykehus er tiden inne for å se fremover og utvikle og teste nye forretningsmodeller.

Case:

Zeppelin har relevante erfaringer fra å jobbe i det danske markedet. På etterspørsel kan vi presentere et live case om hvordan et dansk sykehus har tilpasset sin forretningsmodell til å bli mer effektiv til å akkvirere Nordiske ventelistepasienter, utvikle strategisk markedsføring og utvikle verdiforslag direkte mot pasientgruppen.

Hvis du har spørsmål eller ønsker å ta en nærmere prat med Zeppelin rundt dette temaet, ta kontakt med:
Director Kjeld Anderssen – kjeld@zeppelin.no

Norge, som store deler av verden for øvrig, opplever det som best kan beskrives som en fedmeepidemi. Vi overspiser av flere komplekse emosjonell grunner. Og selv om operasjon ikke er det eneste svaret på den enkeltes lidelse, så er heller ikke slanking alltid en farbar og i alle fall ikke en enkel utvei. Vi er genetisk programmert til å spise, og så lenge myndighetene tillater at vi får ubegrenset tilgang til billig, helseskadelig og velsmakende mat – hva annet er å forvente? Vi er i ferd med å bli en nasjon med overvektige Hva må gjøres:

Zeppelin mener at en kominasjon av følgende virkemidler må settes inn:

• En tøffere avgiftspolitikk på usunn mat og mer forebygging

Gjennom røykekloven og en tøff avgiftspolitikken har det blitt dramatisk færre røykere. I 2010 var det kun 19 prosent av befolkningen mellom 16 og 74 år som røyker daglig. Vi skal ikke lenger tilbake enn til 70-tallet da nesten halvparten av befolkningen var dagligrøykere. Å ta en en blåkopi av røykepolitikken er selvsagt ikke mulig, men det må gjøres grep og det raskt. Hvis ikke våre folkevalgte innser at de må jobbe forebyggende, må i alle fall fettet fjernes før det tar kvelertak på samfunnet og befolkningen.

• Gi sykelig overvektige operajon

Om lag 60 000 nordmenn, er i kategorien sykelig overvektige (BMI lik eller over 40). Alle med en BMI over 40 har en sykdom, de står ikke foran et livsstilsvalg. Men fordommer og moralisering mot denne pasientgruppen reduserer vår vurderingsevne og i sin tur samfunnets evne til å fatte gode beslutninger.  Moralisering av fedme koster det norske samfunnet enorme ressurser og få (om noen) operasjoner er så samfunnsøkonomisk innbringende som fedmeoperasjoner. For hva er alternativene? Jo; diabetes, tap av syn, amputasjoner, hjerte- og karsykdommer, operasjoner av bevegelsessystemet, utstøting av arbeidsstyrken uførhet og trygding – for å nevne noe. Bare behandling av Diabetes 2 koster det norske samfunnet 10 milliarder kroner i året. Behandling av høyt blodtrykk koster alene et par milliarder kroner årlig – og det bare i medisinkostnader.

Fedmeepedemien har rammet om lag én million nordmenn. Til tross for dette er det ikke gjort beregninger som viser nøyaktig hva fedmen koster det norske samfunnet. I Sverige har myndighetene (Sjukvårdrådgivningen) regnet seg frem til at fedme koster det svenske helsevesenet tre milliarder kroner, eller om lag 2 prosent av helsebudsjettene. Estimatene ligger nok i den nedre del av skalaen, for WHO estimerer at 3-6 prosent av helseutgiftene skyldes fedme. I tillegg kommer de indirekte kostnadene som redusert verdiskapning i form av lavere produktivitet, sykefravær, førtidspensjoneringer som er beregnet til å belaste det svenske samfunnet med nye tre milliarder kroner. Totalt koster med andre ord fettet svenskene 6 milliarder kroner hvert år – og tallet vil sannsynligvis dobles innen 2050.

Basert på en lavere befolkning, men et mer rundhåndet norsk trygdesystem vil det ikke overraske oss om de årlige norske fedmekostnadene er på samme nivå som de svenske- eller endog høyere.

Så hvorfor er det da bare 2 500 nordmenn som årlig får utført fedmeoperasjon på samfunnets regning? Det nedslående svaret er at vi som et av verdens rikeste samfunn heller ikke på dette området finner penger og ressurser til det rette investeringsnivået i helse. Beregninger foretatt av Zeppelin viser følgende:

• 6 prosent av den norske befolkningen (250 000 nordmenn) trenger fedmeoperasjon
• Av disse blir imidlertid bare 2 prosent (6 000 pasienter) årlig henvist til operasjon via offentlige henvisninger
• Kun 21 prosent av disse (2 500 pasienter) blir operert årlig

Selv om operasjoner ikke alltid er den beste løsningen, så viser studier at fedmeoperasjoner kan skape mirakler både for pasienten og for samfunnsøkonomien:

• Over 90 prosent av de opererte vil i løpet av 24 måneder miste 80 prosent av sin overvekt (det vil si vekten over BMI 25)
• 85 % av de som før operasjonen hadde diabetes blir fullstendig og varig symptomfrie.
• Mer enn 50 prosent av de opererte blir kvitt muskel og skjelettplager og går tilbake i arbeid
• Betydelige reduksjoner i blodtrykk, kolesterol
• Økt mobilitet, bedre psykisk helse og søvn

Legg til muligheten for å leve et selvstendig og arbeidsrettet liv og du har et overveldende argument for å tilby fedmeoperasjoner til de som måtte trenge det.

Det finnes ingen argumenter eller unnskyldninger for å la så mange pasienter gå gjennom så mye lett unngåelig sykdom og lidelse. I kombinasjon med omfattende tiltak innen forbygging på nasjonalt og lokalt nivå, stiller Zeppelin spørsmålet om ikke myndighetene burde øke antallet fedmeoperasjoner. Eller har pasienter og samfunnet vårt råd til å vente enda lengre?

Hvis du har spørsmål eller ønsker å ta en nærmere prat med Zeppelin rundt dette temaet, ta kontakt med:
Kjeld Anderssen – kjeld@zeppelin.no

Diskusjonen rundt havbruksnæringens miljømessige bærekraft er gått av hengslene. Både myndigheter og miljøvernorganisasjoner ignorer det faktum at det er havbruk og ikke landbruk som representerer den viktigste og mest bærekraftige proteinkilden for en sulten og voksende verdensbefolkning. Havbruksnæringen må gis vekstmuligheter og rammevilkår til å innta sin viktige rolle; mette verdens befolkning på en bærekraftig måte. Jeg våger den påstand at dersom landbruket på sin terskel til industrielt gjennombrudd mot slutten av 1700-tallet hadde blitt like strengt vurdert og regulert som havbruksnæringen, ville verden ikke sett den Grønne Revolusjonen som gjorde Thomas Malthus’ dommedagsprofetier om overbefolkning og massehunger til skamme.

Verdens befolkning består i dag av nesten 7 milliarder mennesker og vil vokse til 9,3 milliarder innen 2050. Samtidig vil levestandarden øke. Økt levestandard betyr et høyere inntak av proteiner fra sjømat og kjøtt. Fangsten av villfisk har imidlertid stagner t. Fremstilling av kjøtt fra griser, kyr, kyllinger og andre dyr konsumerer på sin side enorme mengder landarealer, ferskvann, fossilt brensel (som forurenser luften) og gjødsel (som forurenser elver, vann og hav).

Det er ingen trend i matkonsumet som peker mot vegetarianisme. Verdens Helseorganisasjon (WHO) anslår at verdens kjøttkonsum per capita vil øke med 25 prosent innen 2050. Dersom protein fra landbruket skal stå for verdens etterspørsel etter protein, må antall husdyr og dyrkede landområder økes med 50-70 prosent innen 2050 – og det under – den sannsynlige svikende forutsetning – at kjøttkonsumet per capita holder seg konstant.

Så det betimelige spørsmålet er; Hvor vil alt proteinet komme fra? I et bærekraftig miljøperspektiv er svaret så visst ikke ”fra landbruket”. Svaret er heller ikke å flytte fiskemærene på land. Svaret er snarere at proteinbehovet vil dekkes av;

• off-shore havbruk – hvis det teknisk lar seg gjøre.
• kystfarmer – hvis næringen fortsetter med å fokusere på miljøtiltak.

Potensialet for havbruksnæringen er enormt. Fisk står i dag kun for ca. 7 % av samlede verdens proteinkonsum. Samtidig er volumene fra tradisjonelt fiske stagnert og i ferd med å reduseres.

Potensialet for forbedringer i havbruksnæringen er like stort og mulighetene for forbedringer omfavnes nå av næringen selv – ikke minst fra de store industrielle oppdretsaktørene. Da moderne kystfarmer så dagens lys for om lag 30 år siden var det, ut i fra datidens perspektiv, så godt som ingen av aktørene som gjorde noe riktig hverken for miljøet eller for næringens langsiktige muligheter for å vokse. Avføring fra fisken var ett stort problem, i europeiske og amerikanske fiskemærer gikk laksen altfor tett med den følge at parasitter og fiskesykdommer florerte. Rømninger var et like stort problem og medførte at sykdommer ble spredt til ville arter. Disse problemene er der i noe monn fremdeles med er i ferd med å håndteres. Et annet problem har vært at for å dyrke frem fisk, må man drepe fisk.

Tidligere utgjorde villfisk en betydelig del av fóret i form av fiskemel som ble servert oppdrettsfisken. I dag er situasjonen snudd på hodet; mesteparten av fóret består av annet enn fiskeproteiner.

Behovet for endring er omfattende. Havbruk en verdens raskest voksende matproduksjonssektor og har siden 1994 vokst med 7-8 prosent årlig. Med den farten er det beregnet at fiskemel- og fiskeoljeressursene kan være uttømt innen 2040. Et overordnet mål er derfor å helt utelate villfisk fra alle fórprodukter. Dette målet kan nås i løpet av et tiår dersom man lykkes med å utvinne det meget ettertraktede Omega 3 syren DHA gjennom å dyrke frem mikroskopiske alger. DHA-derivatet inngår i dag melk og juice og det undersøkes nå om derivatet også kan inngå i fiskefór.

Verdens behov for mer protein avkrever en sammenligning som verken miljøorganisasjoner eller visse deler av norske myndigheter synes spesielt interessert i.

• Landbruket har allerede transformert 40 prosent av jordens overflate.
• Etter snart 300 år med mange muligheter til å løse problemene som oppstår som følge av industrielt landbruk, står landbruksnæringen (og vårt miljø) overfor enorme utfordringer – langt større enn de vi ser innen havbruk. La meg bare nevne noen;

1. Kyr spiser enorme mengder fór som er produsert ved bruk av enorme mengder gjødsel.
2. Grise- og kyllingfarmer er notoriske forurensere.
3. I mange land er dyrevelferd et fremmedord.
4. Forurensingssonene under mærene blekner i sammenligningen med de store ”dødssonene” i blant annet Mexico-Gulfen, Svartehavet, Østersjøen og en rekke andre hav og ferskvannsområder som systematisk ødelegges på grunn av avrenning av gjødsel og næringssalter fra landbruket som gir oppblomstring av alger og andre mikroorganismer. Griseoppdrett er hovedsynderen.
5. Beregninger viser at fremstillingen av Angus-biff krever 4.400 ganger mer høykvalitets beitemarker enn det havarealet som trengs for å frembringe en tilsvarende mengde filét fra vår egen Atlanterhavslaks.
6. Økosystemet under et havbruk kan bringes tilbake til ”naturtilstanden” i løpet av 10 år fremfor alle de tiårene det vil ta for at det skal oppstå skog på en beitemark.

Men det er også andre avgjørende argumenter for å erstatte protein dyrket frem på land med protein fra havbruk- nemlig behovet for å stanse menneskets overutnytting av ferskvannskilder: Kjøttprodukter står for bare 3,5 prosent av dagens matproduksjon, men konsumerer 45 prosent av alt vann som benyttes i landbruket. Gjennom å overføre produksjonen av protein til havet, kan havbruket utvides betydelig uten å medføre en trussel for verdens drikkevannsreserver.

Havbruk er en betydelig næring og den vil og må vokse. Dersom våre politikere enøyd betrakter de utfordringene havbruksnæringen representerer og ikke samtidig vurderer de utfordringene som har sitt opphav i landbruket, står man i fare for å ta feil beslutninger.
Havbruk påvirker selvfølgelig miljøet, og selv om vi gjennomfører alle mulige tiltak vil vi ikke eliminere alle innvirkninger på miljøet. Men alle matproduserende systemer medfører en beskatning av miljøet og produksjon av biff, svinekjøtt, kylling – ja endog hav- og kystfisket representerer uten tvil den største miljøbelastningen.

Dette bør imidlertid ikke være, og er da heller ikke, en sovepute for havbruksnæringen. Mye godt arbeid er gjort og mye godt arbeid gjenstår med å utvikle en enda mer bærekraftig næring. Gjort på den rette måten, og med opplyste myndigheter med på laget, kan havbruk produsere det mye etterspurte proteinet og samtidig bidra til å minimere den landbaserte produksjonen og de påfølgende miljømessige kostnadene.

Hvis du har spørsmål eller ønsker å ta en nærmere prat med Zeppelin rundt dette temaet, ta kontakt med.
Kjeld Anderssen – kjeld@zeppelin.no

I stadig flere vestlige land er opp til 1 av tre voksne alvorlig overvektige (fedme) og en like stor andel overvektige. Situasjonen i Norge er alarmerende. Tall fra Helsedirektoratet viser at så mange som halvparten av den mannlige befolkningen mellom 40-45 år er overvektige og 2 av 10 har fedme (Tromsøundersøkelsen). Andre undersøkelser bekrefter dette bildet. Utviklingen av fedme og overvektige stiger i ekspressfart. Også utviklingen blant barn og unge er alarmerende.

Fedme og overvekt er en viktig årsak til en rekke alvorlige sykdommer og lidelser. 175.000 nordmenn har i dag påvist diabetes type 2, og nesten like mange har utviklet diabetes type 2 uten å være klar over det. Som dette ikke var nok har om lag 150.000 nordmenn pre-diabetes, det vil si at de har et fedmenivå og en livsstil som gjør at de er i ferd med å utvikle diabetes. Om lag 70.000 nordmenn har i dag hjerteflimmer og antallet forventes å øke dramatisk de neste årene. Vi vet også at en alarmerende andel av antall hjerne- og hjerteslag, en rekke former for kreft, alvorlige muskel- og skjelettlidelser skyldes fedme og overvekt.

Fedme koster samfunnet og den enkelte stadig mer. Journal of American Medicine Association og WHO beregner kostnadene på denne måten;

• Fedme medfører 160.000 for tidlige dødsfall per år i USA alene.
• Hver person med fedme koster det amerikanske samfunnet om lag 40.000 kroner per år i tapt produktivitet og medisinsk tilleggsbehandling – kostnadene er sannsynligvis høyere i Norge på grunn av mer gunstige sosial- og trygdeordninger, mer omfattende arbeidstakerrettigheter og universell tilgang på tilnærmet gratis helsetjenester.
• Fedme konsumerer fra 2- 7 prosent av utviklede lands helsekostnader. På grunn av universelle pasientrettigheter er det grunn til å tro at norske tall ligger i den øvre delen av dette intervallet.
• Livstidskostnaden knyttet til medisinforbruk for en person med 35 kilo overvekt kan beløpe seg til 170.000 kroner. Reseptbelagte medisiner i USA er høyere priset enn i Norge. Den norske ”blåreseptordningen” kan derimot medføre at det norske samfunnets samlede kostnader knyttet til medisinforbruk er på nivå med, eller høyere enn det vi kan registrere i USA.
• For personer med fedme og overvektige påløper det i tillegg betydelige individuelle merkostnader knyttet til klær, mat transport etc.

I sum er fedme og overvekt i ferd med å gå forbi tobakk som den fremste årsak til premature dødsfall, redusert livskvalitet og økte helsekostnader.

Alt dette leder frem til det avgjørende spørsmålet: Hvorfor er det så vanskelig å holde de ekstra kiloene tilbake eller bli kvitt dem? Det burde jo være ganske så enkelt. Den sentrale formelen for vektreduksjon er som kjent å konsumere færre kalorier enn det du forbruker. Men hadde det vært så lett, ville ikke fedme og overvekt vært nasjonens fremste livsstilsrelaterte helseproblem. For vår art homo sapiens har virkeligheten i løpet av de siste 20-30 årene skiftet totalt. Fra en biologi og metabolisme tilpasset et liv i biotoper preget av begrenset tilgang på kalorifattig mat og hvor sulten alltid var en konstant trussel, lever vi nå i det som best kan beskrives som en matmyr hvor vi med tunge skritt vasser rundt i kalorimettet mat. I dag hamres vi inn med smart markedsføring på stadig flere sendeflater og i beste sendetid som oppfordrer oss til å spise produkter som skader oss. Bybildet er også totalt transformert. Det er i dag nærmest umulig å tenke seg en strekning i et urbanisert område på mer enn 50 meter hvor det ikke er mulig å få kjøpt hurtigmat i form av hamburgere, pølser, sjokolade, boller, potetgull og ikke minst sukkerholdige drikkevarer som gjør oss fete – raskt. Dersom vi er utenfor byen er det heller ingen grunn til ikke å få i seg hurtige kalorier, til slikt har vi bensinstasjoner med sine hurtigmatkonsepter. Maten på våre folkelige restauranter er tilgjengelig i stadig større porsjoner som er mer tilpasset kjemper enn kontorister.

Alt dette gjør det vanskelig ikke å gå opp i vekt, og når man først er kommet der; i praksis umulig å bli kvitt kiloene. Hvorfor; Her er syv forklaringer:

1. Fedme skyldes delvis miljø – spisevaner henger i stor grad sammen med vanene til venner og familie, hvilke matvarer du finner i butikken og hvilke muligheter du har til å bevege deg til- og på arbeidsplassen.
2. Fedme skyldes delvis biologi – mennesket er biologisk predisponert til å kunne lage fettreserver som kan tæres på i tider med mindre tilgang på mat. Samtidig opplever alle som har forsøkt å slanke seg at vekttapet over en tid gradvis avtar i det den menneskelige metabolismen prøver å kompenserer for vekttapet gjennom å redusert forbrenning. Den slankende opplever dermed utfordringer gjennom at en stadig større innsats (og smerte) må legges til grunn for en stadig mindre gevinst.
3. Fedme skyldes delvis psykologi – mange bruker mat ikke bare for livsopphold, men som belønning, for følelsesmessig velvære og for å håndtere stress. En rekke mentale lidelser som depresjon henger nært sammen med fedme og overvekt.
4. Fedme skyldes delvis økonomi – Hurtig og bearbeidet mat er i alle moderne land billigere å produsere enn sunn og ubearbeidet mat. Prissignalet påvirker både fattig og rik, men fattige mest. Delvis derfor er fedme et større problem blant lavere sosiale grupper.
5. Fedme påvirkes av andres valg – arbeidsgivere krever av sine ansatte at de jobber overtid, men åpner opp for overtidspizza, snack og brusautomater i lokalene, skolene tillater elever å kjøpe hurtigmat til lunch, byplanleggere gjør det vanskelig eller risikofylt for ansatte å gå eller sykle til og fra jobb og tømmer bykjernen for butikker hvor man kan få sunn mat. For å få mest mulig ”produktivt areal” tegner arkitekter trappeløp som kun fungerer som brannveier og som ikke stimulerer til den daglige trappetreningen.
6. Fedme skyldes delvis marketing – Selskaper som selger usunn mat har utviklet en betydelig innsikt i hvordan man påvirker den menneskelige naturen og vår evolusjonært skapte program som knytter seg til belønning og overlevelse.
7. Fedme skyldes den enkeltes daglige, små beslutninger – Ingen som ender opp som overvektige verken planla eller ønsket å ende der. Man kan alltid forklare en uønsket tilstand som fedme med fravær viljestyrke, men så er også tilfellet for en rekke andre tilstander vi som mennesker kan oppleve; små og i og for seg rasjonelle valg (som å spise, og ta et glass vin til, å tenne en ny sigarett), kan etter en tid ende opp i et uønsket utkomme. Vi kjenner flere eksempler på hvor inkrementelle valg leder galt av sted; medisinske diagnoser som alkoholisme, lunge- og strupekreftkrefttilfeller er åpenbare, men også uønskede sosiale tilstander henger sammen med utfordringen å kople langtidskonsekvenser til daglige valg. La meg bare nevne et par forhold som skilsmisser, tap av sosiale relasjoner, gjeldsfeller, ødelagte karrierer etc.

Når det gjelder fedme og overvekt vil alle de syv faktorene virke sammen på komplekse måter. Resultatet av dette? Når den overvektige går på diett og skal overholde et strengt kostholdsregime, er hun avhengige av en titans viljestyrke for å overkomme disse faktorene som alle i sum driver henne mot overspising relativt til aktivitetsnivået. Kari Jaquesson og andre med uinnskrenket selvkontroll og høy score på fedmehemmende faktorer som økonomi, miljø og annet kan hevde det de vil. For meg synes det åpenbart; å havne i fedmefellen er ikke ene og alene selvforskyldt.

Det som på papiret synes enkelt -å sette næring etter tæring- fremstår med andre ord som nærmest umulig. Så hva må gjøres?

Det åpenbart at det ikke finnes et ”easy fix”. Akkurat som at årsaken til fedmeepidemien har en rekke årsaker, så må løsningen på problemet søkes i en kombinasjon av tiltak med flere involvert; matindustri, leverandørindustri, helsevesen, myndigheter og den enkelte selv. I store trekk er det fire grupper av tiltak som er tilgjengelige og som må anvendes i kombinasjon.

1. Tryllepillen
2. Oppmuntre overvektige til å starte på bærekraftige kostholdsregimer og bemyndige dem til å opprettholde regimet
3. Ny helhetlig politikk på kommunalt og statlig nivå med fokus på forebygging
4. Økt tilgang på fedmeoperasjoner i form av såkalt bariatrisk by-pass

La meg med en gang skuffe leseren. Tryllepillen finnes ikke, og vil med stor sannsynlighet heller ikke komme på markedet. Selv om molekylstrukturen kunne utvikles ville pillen, i en verden med over en milliard kronisk underernærte og en fremtidig sterkt økende befolkning, være beheftet med en rekke etiske sideeffekter som med stor sannsynlighet ville stoppet den i en tidlig fase.

De øvrige tiltakene har rett anvendt og i rett dosering en god sannsynlighet for å stanse og rulle tilbake epidemien.

La oss først se på dette med kostholdsregimer. I dagens mediebilde kan det nesten virke som om ”alle” går på diett – det være seg Atkinson, Cambridge kuren, Fedon-dietten eller et Grete Rohde kurs. Jeg har ikke den fulle oversikten, men lite tyder på at de rette personene finner veien til slankeklubbene. Tall fra USA viser at bare 1 av 100 personer med fedme til enhver tid befinner seg på diett og ikke flere enn 1 av 200 overvektige. En massemarkedsorganisasjon i USA som Weight Watchers har kun 600.000 medlemmer og det i et land som bokstavelig talt drukner i fedme. Det er lite som skulle tyde på at tall fra Norge er mer optimistiske. Så til det avgjørende spørsmålet. Virker disse diettene? Den nakne sannhet er at omtrent alle med fedme eller overvekt som prøver å redusere sin vekt uten operative medisinske inngrep mislykkes. En gjennomgang av 31 undersøkelser av slankedietter gjennomført av American Psychological Association i 2007 viste at så mange som to av tre dieterende ender opp med høyere vekt enn det som var utgangspunktet to år etter at dietten var påbegynt.

I vår andedam synes debatten derimot å gå på hvilket slankekonsept som har det beste resultatene; Fedons middelhavsdiett eller Grete Rhodes ”norske” diett. Hvis vi skulle trekke på erfaring fra amerikanske studier, så er svaret såre enkelt. Det handler ikke om hvilket slankeprogram du velger, men at du står på regimet lenge nok til at det har oppstått en varig livsstilsendring (såkalt adherence). Personer med fedme eller overvekt har behov for massiv oppfølging og hun trenger å stimuleres til å iverksette tiltak som ikke bare påvirker energiinntaket, men også energiuttaket – kort sagt spise sunt og mosjonere i rett mengde. Det er lite her i denne verden som er sikkert, men det er en klar overvekt av de som lykkes med varig endring som kombinerer endrede kostvaner med treningsinnsats satt sammen til et helhetlig og støttende program.
Dette får meg til å reflektere; Siden alle slankeregimer er generiske i form av at det er adherence som gir effekt; ville det ikke lettere for en treningssenterkjede som SATS å tilby overvektige kostholdsråd, treningsveiledning og oppfølging enn en slankeklubb å tilby profesjonell trening og veiledning? Jeg kaster hansken;

• Hvor er den treningskjeden som ser personer med fedme og overvekt som et marked hvor man kan tjene penger og samtidig bety en enorm forskjell for den overvektige og for samfunnet?
• Hvorfor ser ikke den organiserte idretten dette som et nytt satsingsområde hvor den kan skape betydelig samfunnsverdi og kanskje samtidig vinne noe av det tapte terrenget tilbake fra treningssenterkjedene?

Hva så med statlig politikk? Min konklusjon er at det ikke finnes en helhetlig politikk på området. I fall det finnes en slik politikk kan vi med trygghet si at den ikke er tilpasset den moderne virkeligheten det kjempende enkeltindividet står overfor i kampen mot de mange kiloene. Joda, jeg har fått med meg at Helsedirektoratet har utgitt en omfattende veileder på hvilke matvarer man bør spise. Opplysning er, men langtfra nok! Mye nytenkning må på banen og mange tiltak må testes ut. Noen tiltak vil innebære samarbeid med næringsliv og andre aktører, andre tiltak vil innebære statlig lovgivning, regulering og styring a la det vi finner innenfor områder som tobakk, alkohol, forurensing, klima og miljø, trafikksikkerhet m.m.

Under en annen krig sa den Amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelt; ”Look to Norway” med henvisning til den sterke motstandskampen nordmenn rettet mot okkupasjonsmakten. I krigen mot fedme kan dette snus til ”Look to USA”.

I det amerikanske miljøet er det i ferd med å bre seg et stadig sterkere ønske om å presse matindustrien til å slutte forgiftningen av sivile miljøer med fedmefremmende markedsføring – og det i et samfunn hvor tobakks- og alkoholreklame fremdeles er tillatt. I Norge, hvor vi har hatt reklameforbud for alkohol siden 1975 og forbud mot tobakksreklame fra samme år, er det mildt sagt paradoksalt at man uavlatelig skal få servert reklame som ”Ingen Kims ingen Kos” i beste spisetid. For de som ikke allerede måtte vite det; du kan bli raskere 35 kilo overvektig og diabetessyk som følge av overspising og stillesittende liv, enn kreftsyk som følge av et moderat forbruk av sigaretter. Her er noen tiltak som er gjennomført, eller på trappene i verdens feteste samfunn:

• Amerikanske myndigheter satser massivt på atferdsendringsprogrammer som ett av hovedvirkemidlene i krigen mot fedme og overvekt. Ett slikt høyprofilert program er Førstedame Michelle Obamas ”Lets Move Campaign” som retter seg mot barn.
• I San Francisco planlegger myndighetene å forby leker til barn i hurtigmatkjedens McDonalds ”Happy Meals” og det er tegn som tyder på at mer omfattende tiltak er under oppseiling.
• Washington DC har innført en 6 prosent skatt på sukkerholdige leskedrikker – forøvrig i tråd med Gro Harlem Brundtlands anbefalinger den gang hun ledet WHO. Sukkerholdig leskedrikker er det fremste næringsmiddelet som bidrar til fedme og overvekt
• Pressgrupper over hele USA påvirker myndigheter til å påvirke lover og forskrifter som åpner for at byområder og bygninger fremmer forhold for gående, syklister og trappegåere.
• Det Hvite Hus har foreslått subsidier på frukt og grønt.
• New York City pålegger alle restaurantkjeder å oppgi kaloriinnhold for hver av matrettene som serveres på store tavler lett synlig i restauranten – og da ikke i antall kcal per 100 gram, men hva hele matretten representerer av kaloriinntak.
• Skolemyndigheter fjerner sukkerholdige drikkevarer fra skolenes brusmaskiner og New York City screener jevnlig skoleelever for helse og kroppsmasse. Individuelt tilpassede helsetiltak iverksettes dersom nødvendig. I Norge har helsemyndighetene foreslått obligatorisk veiing og møtt massiv motstand fra grupper som oppfatter dette som krenking av individet.
• Borgere over 65 år tilbys årlig gratis testing for pre-diabetes eller diabetes innenfor rammene av Medicare – det offentlige finansierte helseprogrammet for eldre i USA.

Det er positive tegn å spore også i Norge. Det testes ut modeller med Friskvernsentre og en ansvarlig matvarekjede som ICA/ RIMI har fjernet godteriet fra kasseområdet. Derimot har KIWI og Norgesgruppen lenge talt for myndighetenes døve ører i sitt forsøk på å fjerne momsen på frukt og grønt.
Det er sikkert mye andre gode tiltak der ute, men beklageligvis mangles en helhetlig og myndighetsstøttet strategi for å bekjempe epidemien. En slik strategi må øyeblikkelig utarbeides før epidemien vokser oss over hodet. Den bør fokusere på tiltak innenfor følgende syv områder:

• Matproduksjon og matvarepriser – pålegg alle restaurantkjeder å oppgi kaloriinnhold for matrettene på store tavler lett synlig i restauranten, fjern momsen på frukt (med lavt sukkerinnhold) og grønt. Legg på en sukkeravgift på sukkerholdige leskedrikker, avgiften må være høy nok til å dreie konsumet over på sunnere drikker og kan gjerne være progressiv slik at den fremmer salg av mindre volumenheter. Vurder strengere regler for antallet hurtigmatrestauranter og kiosker som får tillatelse til etablering.
• Bydesign og transport – gjør det lettere for gående og syklende, endre plan og bygningsloven slik at den fremmer gåing i trapper. Stimuler til bruk av kollektive transportmidler.
• Media og reklame – reguler og aller helst forby reklame for usunne mat- og drikkevarer etter modell fra den norske alkohol- og tobakksloven. Hva om vi i 2013 fikk innført den nye “snacks-loven”.
• Helsesystemet – forebygg gjennom blant annet å intensivere screeningen av fedme og diabetes i alle lag av befolkningen hos fastlegen, på apoteket, på skoler og på arbeidsplassen. Tilby gratis eller sterkt subsidierte diett- og treningsprogrammer for overvektige med tett èn til èn oppfølging for å varige endrede livsstilsvaner. Slike programmer kan enten tilbys av det offentlige eller kjøpes fra private tilbydere. I de tilfellene hvor livsstilen ikke kan endres, bør samfunnet være langt mer raus enn det som er situasjonen i dag med å tilby pasienten fedmeoperasjoner som bariatrisk bypass på offentlige og private sykehus.
• Skoler – Øk fokus på fysisk aktivitet i kjernetiden og i Aktivitetsskolen (tidligere SFO), reguler elevenes adgang til å kjøpe usunn mat i gjennom skolens kantine og i nærliggende butikker. Innfør årlig eller halvårlig screening utført av skolens helsesøstre. Etterutdanne og motivere helsesøstre til å utvikle seg til kostholdsveiledere overfor barn og foreldre der hvor tiltak må settes inn. Gi elever og foreldre incentiver til at elevene sykler eller gå til og fra skolen.
• Arbeidsgivere – Motiver arbeidsgivere til å fokusere på innovative programmer for økt mosjon og endret kosthold blant ansatte, tilby arbeidsgivere programmer slik at de kan støtte overvektige i kampen mot kiloene.
• Frivillige organisasjoner – Norge er vel forspent med frivillige organisasjoner. Ikke minst den organiserte idretten må se sin besøkelsestid og samtidig motiveres til innsats. Potensialet er stort for å bli en enda sterkere kraft i det norske samfunnet; mens 2 av 3 barn deltar i organisert idrett, er dette mer enn snudd på hodet ved fylte i 20 år.

Selv om alle disse tiltakene ble implementert i morgen, har vi ingen garanti for at de ville redusert problemet. Fedme-epidemien har fått et slikt omfang at nedkjemping av den vil medføre iverksettelse av et politisk og sosialt eksperiment av betydelige proporsjoner. På den andre side ser vi ikke ut til å ha noe valg annet enn å sette i gang og det snart. Tiden synes moden, epidemien er midt i blant oss og forskere, eksperter, og deler av de politiske myndighetene står ivrige og klare til å sette i gang. Gjør vi de rette tingene og tingene riktig vil vi kunne lykkes. Mangel på massiv handling er intet alternativ.

Kilder:

• Scientific American
• Zeppelin Work
• McKinsey Quarterly
• You on a Diet: The Owner’s Manual for Waist Management
• www.obesityresearch.nih.gov

Hvis du har spørsmål eller ønsker å ta en nærmere prat med Zeppelin rundt dette temaet, ta kontakt med en av forfatterne.
Kjeld Anderssen – kjeld@zeppelin.no
Anders Wedde – anders@zeppelin.no

Read the abstract here:

Nedenfor omtales blant annet følgende saker i statsbudsjettet:

• Legemiddelverket vurderer opphevelse av fullsortimentskravet
• Forsendelse av legemidler
• E-resept kommer i apotek 2012/2013
• Biologiske legemidler i medisinske kvalitetsregistre
• Ingen endring i apotekavansen
• Nytt refusjonssystem etter individuell søknad

Legemiddelverket vurderer opphevelse av fullsortimentskravet

Regjeringen har som tidligere annonsert besluttet at Legemiddelverket skal utarbeide en konsekvensanalyse av en opphevelse av fullsortimentskravet og utarbeide forslag til regelverksendringer eller alternative reguleringer som opprettholder leveringssikkerheten av legemidler i Norge.

Forsendelse av legemidler

Adgangen til forsendelse av legemidler utover apotekets nærområde er foreløpig begrenset til reseptfrie legemidler. Regjeringen skriver at mer utstrakt netthandel vil kunne påvirke det økonomiske grunnlaget for distriktsapotek, og fri forsendelse av reseptpliktige legemidler vil derfor vurderes særskilt.

Legemiddelverket fører tilsyn med apotekenes netthandel for å få ytterligere erfaring med faglige krav før det eventuelt åpnes for netthandel med reseptpliktige legemidler. Sammen med bransjen utvikles det også kvalitetsindikatorer for legemiddel-forsyningen for bedre å følge med på den faglige utviklingen av apotekbransjen.

Fraktrefusjon av legemidler

Fraktrefusjonsordningen gjelder for pasienter som har uforholdsmessig lang vei til nærmeste apotek eller er for syke til å oppsøke apotek. Under denne ordningen dekkes inntil 50 pst. av forsendelseskostnaden. Det er forutsatt at forsendelsene skal skje på en kostnadseffektiv måte. Ordningen skal ikke benyttes av apotekene som ordinær service eller salgsfremmende tiltak overfor pasienter/kunder. Ordningen kan derfor ikke anvendes til internettsalg.

Elektroniske resepter i apotek først i 2012/13

E-reseptprogrammet skal etablere en helhetlig elektronisk løsning for å rekvirere og ekspedere reseptpliktige legemidler, medisinsk utstyr og næringsmidler, samt gi grunnlag for økonomisk oppgjør til apotekene/bandasjistene ved utleveringer på blå resept.

For pasientene vil fordelene ved elektroniske resepter bl.a. være bedre sikkerhet, for eksempel mindre risiko for feilekspederinger, og elektronisk oversikt over egne resepter.

I programmet inngår den grunnleggende e-reseptfunksjonaliteten som innebærer at forskriver sender resepten fra eget journalsystem til en reseptformidler som er tilgjengelig for det apoteket pasienten velger å benytte. E-reseptløsningen gir også støtte til forskriver i form av faktaopplysninger om legemidler, løsninger for refusjonsoppgjør mellom apotek og staten, mulighet for elektroniske søknader fra lege om bruk av legemidler uten markedsføringstilllatelse og søknader om refusjon av legemidler som ikke er forhåndsgodkjent for refusjon.

Programmet utvikler videre løsningen Mine resepter som gir den enkelte oversikt over vedkommendes gyldige elektroniske resepter.

Arbeidet med e-resept ble startet i 2005 og er nå et samarbeid mellom Helsedirektoratet (programstyrer), Statens legemiddelverk, Den norske legeforening, Apotekforeningen, Bandagistenes næringspolitiske utvalg og de regionale helseforetakene. Regjeringen beskriver programmet som utfordrende i og med at det kreves utstrakt samarbeid og samtidighet i utviklingen mellom flere offentlige og private aktører. Det ble derfor inngått en samarbeidsavtale mellom partene i 2006. Avtalen gjelder fram til utgangen av 2011, og legger rammer for programmets finansiering, framdriftsplan og organisering.

I henhold til samarbeidsavtalen skulle utviklingen av e-reseptløsningen ha en totalkostnad på 283 mill. kroner (2006-kroner), hvorav 211 mill. kroner over kap. 720, post 22, jf. St.prp. nr. 1 (2007–2008), og den øvrige finansiering være basert på partenes egne bidrag. I denne rammen var ikke kostnader til forvaltning og videreutvikling tatt inn.

I planene for utbredelse av e-resept ble det satt som mål at 20 pst. av reseptene skulle være elektroniske ved utgangen av 2009, 60 pst. ved utgangen av 2010 og 80 pst. ved utgangen av 2011. Utbredelsen av e-resept har imidlertid ikke gått som forutsatt på grunn av forsinkelser i utviklingen av enkelte av aktørenes fagsystem som e-reseptfunksjonaliteten bygges inn i, jf. omtale i Prop. 1 S (2009–2010). Departementet arbeider derfor med videre framdriftsplaner mv. Dette skjer i dialog med de aktuelle aktørene. Forsinkelsen vil medføre økte kostnader for partene.

Piloteringen og dermed utbredelse av e-reseptløsningen startet i Os kommune utenfor Bergen i mai 2010. Piloteringen fortsetter i Larvik høsten 2010, og denne vil involvere flere aktører og systemleverandører på apotek- og legesiden.

Utbredelsen av e-resept vil avhenge av hvor raskt apotekene tar i bruk sitt nye fagsystem, implementering av e-resept i legenes elektroniske journalsystemer og av implementeringen av løsningen i de regionale helseforetakene.

Nasjonal dekning av nytt fagsystem i apotek forventes i løpet av 2012–2013, mens nødvendige systemtilpasninger i helseforetakene åpner for utbredelse av e-reseptløsningen tidligst i 2012 – 2013.

For å muliggjøre utbredelsen i helseforetakene, vil en egen sikkerhetsløsning for foretakene bli benyttet i en overgangsperiode fram til foretakene har fått innført løsninger for personlig signatur ved utveksling av elektroniske meldinger.

Biologiske legemidler i medisinske kvalitetsregistre

Helsedirektoratet har i samarbeid med de regionale helseforetakene utarbeidet forslag til kriterier/krav til nasjonale medisinske kvalitetsregistre. Kriteriene er brukt som utgangspunkt for en gjennomgang av eksisterende medisinske kvalitetsregistre. I 2010 har det vært lagt vekt på å utrede register for særskilte kostnadskrevende biologiske legemidler for behandling av autoimmune lidelser. Utvikling av registre pågår kontinuerlig.

Nytt refusjonssystem etter individuell søknad

Helsedirektoratet har på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet utredet og fremmet forslag til nytt system for refusjon av legemidler etter individuell søknad innenfor blåreseptordningen.

Hensikten med forslaget er å få et mer helhetlig system for folketrygdens støtteordninger for legemidler. Individuell refusjon er en ordning innenfor dagens blåreseptsystem der legen kan søke om refusjon på vegne av pasienten. Hensikten er blant annet å sikre stønad for mindre pasientgrupper som ikke omfattes av den generelle refusjonsordningen (forhåndsgodkjent refusjon). Enkelte pasientgrupper faller utenfor dagens ordning for individuell refusjon. I tillegg oppleves ordningen som komplisert og lite tilgjengelig for brukerne, leger og apotek. Det er nå laget et forslag til nytt regelverk som skal forbedre disse forholdene. Målet er å få en god og helhetlig blåreseptordning som blir enklere å praktisere både for brukere, lege, apotek og myndigheter, og samtidig sikrer refusjon til nødvendige utgifter.

I rapporten ligger det forslag om nødvendige endringer i blåreseptforskriften § 3 og tilhørende retningslinjer. Endringsforslagene vil kunne få stor betydning for brukerne:

• En samlet bestemmelse for individuell refusjon kan bidra til at brukere ikke lenger faller utilsiktet utenfor regelveket.

• Kravet til at behandling skal være startet av relevant spesialist fjernes, og kan bidra til en enklere ordning både for brukeren og legen.

• Innføring av en ny midlertidig refusjonsordning i påvente av vedtak kan hindre at brukerne må avbryte kostbar, igangsatt behandling før søknaden er ferdigbehandlet.

Departementet vil arbeide videre med forslaget før saken evt. fremmes for Stortinget. Rapporten fra Helsedirektoratet kan lastes ned her

Ingen endring i apotekavansen

Regjeringen skriver at prisundersøkelser de siste tre årene har bekreftet at Norge er blant de billigste av ni vesteuropeiske sammenlikningsland på legemidler og har de laveste prisene på byttbare legemidler som er inkludert i trinnprissystemet.

Legemiddelverket har evaluert apotekavansen og har på bakgrunn av undersøkelsen anbefalt at avansen ikke endres.

699 apotek i Norge fordelt på 248 kommuner

Det ble opprettet 31 nye apotek i 2009, mens fem apotek ble lagt ned. Per 18. august 2010 er det til sammen 669 apotek i Norge, fordelt på 248 kommuner.

Ingen vurdering av store legemiddelgrupper

Etter Legemiddelverkets vurdering er det for tiden ingen relevante store legemiddelgrupper der refusjonsstatus bør gjennomgås. Det vil likevel være aktuelt å gjøre justeringer for enkeltlegemidler, dersom det kommer ny dokumentasjon på effekt, sikkerhet eller pris. (ref Ordningen med foretrukket legemiddel)

Legemiddelkontrollavgift

Legemiddelverket har i en rapport til Helse- og omsorgsdepartementet (oversendt i juni 2010) foreslått at innkrevingen av kontrollavgiften overføres fra Legemiddelverket til de tre apotekgrossistene. Denne rapporten omtales ikke. I statsbudsjettet står det bare : Avgiften legges på legemiddelprodusentenes omsetning og skal blant annet finansiere kvalitetskontroll, bivirkningsovervåkning, informasjonsvirksomhet mv., jf. St.prp. nr. 1 (1991–1992).

Se Statsminister Jens Stoltenbergs redegjørelse her:

I Norge har om lag 150.000 nordmenn helseforsikring (behandlingsforsikring) mot hele 1 million dansker. Selv om veksten har vært betydelig siden 2007, ser ikke det norske markedet for behandlingsforsikringer til å ta av. Dette skyldes tre forhold; et offentlig tilbud som (på mange områder urettvist) oppfattes som svært godt, relativt begrenset ventetid på prioriterte operasjoner samt et begrenset verdiforslag fra private helseforsikringsleverandører.

Private behandlingsforsikringer differensierer seg i hovedsak fra det offentlige behandlingstilbudet gjennom å garantere tidligere oppstart av behandling – vanligvis innenfor en frist på ca. 20 dager. Da må pasientene akseptere behandling på et for pasienten ofte ukjent privat norsk eller utenlandsk sykehus. Gjennomsnittlig ventetid for prioriterte pasientgrupper innefor den offentlige sykehusene i 2009 var 70 dager. Pasienter er gjennomgående svært fornøyde med behandlingen de får på offentlige sykehus. Det skal ikke mye fantasi for å se at konkurransen vis a vis offentlige sykehus er formidabel.

Statsbudsjettet skaper en forverret konkurransesituasjon for de private helseforsikringsaktørene; dels fordi det offentlige tilbudet nå ytterligere vil bedres, og dels fordi politikere lettere vil kunne lykkes i sin retorikk om at det offentlige sykehusvesenet er beste i verden. Zeppelins analyser indikerer at dersom private helseforsikringsaktører ikke aktivt svarer på utfordringen fra sin offentlige konkurrent, vil veksten i antall helseforsikringer stagnere og muligens reduseres. Hvorfor skal arbeidsgiver sende sine verdifulle ansatte til et ukjent privat sykehus, kanskje et sted i Tyskland eller Storbritannia, når den ansatte kan få et bedre opplevd tilbud fra det offentlige her hjemme som til alt overmål er gratis? Da gjenstår bare ventetiden. Det er håp for den ansatte også på dette området: Arbeidsgiver kan bare besøke i www.frittsykehusvalg.no. Her kan hun på vegne av sin trengende ansatte booke operasjon på det offentlige sykehuset som har ledig kapasitet – for paradoksalt nok er det betydelig ledig operasjonskapasitet på en rekke offentlige sykehus samtidig som det er køer. Alternativt kan arbeidsiver overlate formidlingsoppgaven til Vertikal Helseassistanse. Da oppnår arbeidsgiver et Kinder-egg: Rask operasjon til null behandlingskostnader på et anerkjent norsk offentlig sykehus.

Ventelistegarantien åpnet døren inn til helsemarkedet for private helseforsikringsselskaper. Selskapene utnyttet muligheten gjennom å tilby tjenester som hjelper pasienter raskere inn til behandling. Det er nå på tide for bransjen til å undersøke om det finnes andre hull som kommersielt kan utnyttes. Zeppelins analyser av det norske helsesystemet viser entydig forekomsten av slike hull. Døren står på vidt gap, men det haster. Hvem blir den første til å gå gjennom?

Som en følge av dette har pasienten blitt en stadig viktigere del av behandlingsverdikjeden gjennom det enkle faktum at pasienten ofte selv må sette injeksjonen eller ta pillen samt behandle eventuelle sidevirkninger: Spesialisten og teamet rundt ham stiller diagnosen og iverksetter behandlingen, men deretter finner behandlingen sted hjemme og finner ofte sted daglig – gjennom måneder år eller tiår..
Pasientens motivasjon til å ta dette ansvaret blir derfor avgjørende. Motivasjonsutfordringene kan skyldes at effektive behandlingsformer kan gi en rekke (tidsbegrensede) bi-effekter slik at pasienten opplever komplikasjoner knyttet til behandlingen, mens pasientens sykdomssymptomer kan være fraværende (som for eksempel ved høyt kolestrolnivå) eller bare episodisk til stede (som ved astma og diabetes. De livstruende komplikasjonene som må forebygges ligger derimot ofte mange år inn i pasientens fremtid. Andre ganger skyldes sviktende motivasjon at pasienten opplever at behandlingen ikke stanser forverring i sykdomsforløpet. Mange pasienter har ikke i den daglige behandlingen (som ofte kan være smertefull) tatt fullt inn over seg at selv en rekke av dagens svært kostbare medisiner ikke stanser-, men bare bremser sykdomsutviklingen. Ofte trenger mange pasienter hjelp til å foreta og forsterke livsstilsendringer som kan virke positivt på det samlede behandlingsresultatet.

1. Hvem tjener på økt adherence?

Pasienter
Først og fremst opplever pasientene en bedre livskvalitet og forlenget liv gjennom at lojalitet til behandlingsregimet eventuelt i kombinasjon med livsstilsendringer forbedrer de terapeutiske resultatene og gjør det mulig for pasienten å oppleve medisinens forventede effekt.

Farmasøytisk industri og medisinske selskaper
Uavhengig av produktets livssyklus vil et effektivt planlagt og gjennomført pasientprogram øke pasientenes livstidsverdi gjennom å redusere pasientfrafall og øke akkvisisjonstakten av pasienter. Sentrale interessentgrupper etterspør ”Evidence Based Medicine” og pasientprogrammer kan øke selskapets posisjon vis a vis helsepersonell, helseforetak og finansierende myndigheter og kan alt annet likt redusere overdrevet fokus på pris.

Arbeidsgivere
Forbedret helse medfører en mer produktiv livsstil og virksomheter får økt verdi av ansatte med høyere produktivitet og som har mindre sykefravær. Ansatte som har gått sykemeldt over lengre tid for muligheten til, gjerne i kombinasjon med andre rettede tiltak, å komme raskere tilbake i arbeid.

Helseforetak og samfunnet
Vi vil alle oppleve økt verdi dersom vi kan redusere samfunnets kostnader knyttet lav adherence. Økt adherence gir bedret tilgang til samfunnets helsetjenester (flere kan behandles), kostnadene per behandlede pasient reduseres samtidig som avkastningen av investeringer i dyre medisiner og behandlingsformer øker.